Endelig er jeg i gang!

Engelskmannen skriker meg inn i ørene » I just want to start running and make it to the finishline». Jeg kjenner pusten hans i mitt høyre øre hver gang han skriker ut noe til sidemannen. Rett bak meg står en ung kvinne med en gul plassekk over skuldrene som hun holder tett over brystet for å holde varmen. Det er ca 8 grader, klokken er 8.10 og jeg hører tennene hennes klapre. En godt voksen kvinne med langt bleket hår satt i hestehale, gjemt under en caps stiller seg opp ved min høyre side Hun ser utrolig sprek ut, lang og slank er hun i sin rosa skjorts, gul singlet, hun har blå øyenskygge og rosa leppestift, men hun fryser og tripper lett for å holde varmen.

På min venstre side står en mann i hvit dress med sorte striper. Han har en hatt på hodet. I gruppen foran ser jeg en annen som er utkledd. Kroppen hans er gjemt i skumgummi formet som en Erdinger ølflaske, vi ser kun føtter og armer som stikker ut.

Jeg har plassert meg helt fram i felt H på høyre side rett ved tauen som skiller oss fra gruppene som starter før oss. Ikke fordi jeg skal løpe så fort, men for å få med meg alt som skjer i startområdet, stemningen, startskuddet for min gruppe og publikum. I gruppe H starter alle som løper senere enn 4.15 på en maraton. 200 frivillige i mørkeblå jakker passer på at løperne starter i rett gruppe.

Tidlig morgen og oppstilling i startområdet

Adrenalinet dirrer I luften, over 40 000 mennesker skal løpe 42195 meter. Datoen er 28.september 2014, og vi står på startstreken klar til å løpe Berlin Marathon.

Et kamerateam står foran oss med skjermen vendt mot oss, heldig er vi som får se starten. Startskuddet for eliten går, hundrevis av gule ballonger slippes løs og jeg kjenner sommerfuglene I magen. De neste gruppene starter fortløpende og endelig er det min tur.

21.august 2014 – Rykk tilbake til start! Bare 5 uker igjen til maraton. Uten et forvarsel lød et kraftig smell. Jeg ble kastet framover I setet, sikkerhetsselen holdt overkroppen på plass, men hodet slang fram og tilbake for så å plassere seg I nakkestøtten. Ør I hodet, forvirret ble jeg sittende I bilen og skjønte ikke hva som skjedde. Jeg lukket opp døren, ser meg bak og ja, riktig, påkjørt bakfra mens bilen står stille. En klassiker ikke sant? 

Pulsen er grei, litt høy, men av erfaring vet jeg at den roer seg ned etter noen kilometer. Jeg holder farten nede. Etter ulykken I august måtte ambisjonene senkes noe og målet om å løpe på under 5 timer ble endret til å fullføre og få medalje.

De første 15 km løper de fleste forbi meg. Litt stresset er jeg, kjenner at magen ikke er helt med meg, men det er kø ved alle toalettene, og hvem ønsker bruke 5 min på å stå I dokø mens klokka går? Etter 15 km må jeg bare, ser ingen busker å gjemme meg bak, så det er bare å stille seg I kø. Det tar over 4 min, så er jeg klar til å løpe videre.

15 km og næring tilføres – Troika!

I første sving står en av de frivillige med en plakat: New WR 2.02.57. Jeg vet at jeg skal løpe cirka tre og en halv time til, smiler til henne og fortsetter I mitt tempo. Denne gangen løper jeg på puls og ikke tid. Mitt første maraton skal være en god opplevelse og jeg skal I mål. Mitt mantra som jeg holder fast på under hele løpet.

Koser meg fortsatt.En utrolig stemning i løypa

Det er et fantastisk liv I løypa. Med navnet og det norske flagget på ryggen, får jeg mye oppmerksomhet både av publikum og andre løpere. Jeg vinker til publikum og fotografene. Neimen er det Ingrid Kristiansen som er med? En hyggelig danske klapper meg på ryggen og smiler. Vi løper sammen noen hundre meter og prater litt, han forteller det er 4000 dansker med.

Etter halvmaraton, begynner opphentingen. Jeg løper forbi mannen i hvit dress og hatt. Jesus som løper med korset på ryggen og jeg løper forbi ølflaska. Mange er slitne nå og har redusert farten. Jeg fortsetter I samme tempo og løper forbi mange og får fylt på selvtilliten! En hyggelig svensk kvinne løper ved siden av meg til neste drikkestasjon. Hun og jeg følges et godt stykke videre I løpet. En stund løper jeg forbi henne og så løper hun forbi meg og slik fortsette vi flere km.

En hyggelig prat i løypa

Jeg møter hun fra Canada som løper for sin alvorlig syke datter. Vi løper sammen 10-15 min og utveklser erfaringer, mål og ønsker hverandre lykke til. Den eldre mannen fra Færøynene med virus som tok det roligere enn meg, den tyske elder kvinnen som hadde løpt over 1000 maraton. Alle de hyggelig danskene jeg snakket med underveis. Amerikaneren som pratet med sin kone på mobiltelefon underveis I løpet. Peter som jeg hadde en god prat med og en av legene som en stund løp bak meg og kommenterte, du ser veldig sterk ut, dette går bra. Alle har de et mål og en intensjon med løpet sitt. Samba, afrikanske trommer, korpsmusikk, dansere, popmusikk, alle barna som ville gi deg “high five”, heiaropene langs løypa, helt ubeskrivelig!

25 km – her ligger løperne på rekke og rad på senger og får massasje. Selv om det ser deilig ut er beina mine fine og trenger ikke massasje, så etter å ha fylt på med energidrikke, vann og banan, løper jeg videre med tanker I hodet at jeg har løpt 31 km tidligere og jeg koser meg selv om kanskje bakside lår begynner å bli litt tunge.

Fokusert på oppgaven

Etter 30 km bare vet jeg skal klare å komme I mål. Lårene er tunge, men det er bare 12 km Igjen til mål + ca 200 meter da. Pulsen er utrolig jevn, men farten har gått litt ned. Jeg løper nå 1 km om gangen. Drikkestasjonene kommer tett og jeg er nøye med å få imeg nok væske. Det er en varm dag og for å slippe å drikke så mye at jeg må stå i dokø igjen, løper jeg gjennom dusjene (brannslanger) som brannvesenet har satt opp. Det kjøler ned hodet og resten av kroppen.

Jeg opp ringer min mann. Hvor er du? Jeg står I målområdet og venter på deg svarer han. Kun 6 km igjen, og da vet jeg at dette blir bra. 6 km igjen om jeg så må gå kommer jeg I mål under kravet til å få medalje. Det tikker inn flere sms, et nært familiemedlem ligger på sykehus, men hva kan jeg gjøre her 6 km fra mål? Alt var ok i går og ingen oppdatering i morres. Jeg fokuserer på oppgaven min og lar telefonen ligge I lommen.

Det blir tyngre, noe har skjedd med venstre ankel, jeg kjenner smerter, men løper videre. Slapp av I kroppen sier jeg til meg selv mens jeg løper, bruker pusten som verktøy for å få oksygen ut I musklaturen. 1 km om gangen og jeg ser mange med medaljer rundt halsen. Super Ingrid, just 500 meters to the finish line! De heier oss frem og med ett løper jeg gjennom Brandenburger Thor.

Krefter igjen til å spurte i mål!

Jeg vet at det er ca 200 meter igjen til mål, men jeg er så glad, så glad, kjenner lykkefølelsen sprer seg i hele kroppen,farten går opp, jeg kjenner ikke vondt hverken I lårene eller ankel. Bruset fra publikum og kommentator løfter meg fram mot mål. Jeg løper forbi mange de siste 100 metrene, spurter I mål , jubler høyt de siste metrene,  smiler og er så glad!

Så lykkelig over snart å være i mål

Sjekker sms meldingene: Lykkeønsker fra storesøs og lillebror samt melding om alt er ok på sykehuset.

Får medaljen rundt halsen og der står min kjære mann som har løpt en time raskere enn meg.

I did it! En drøm oppfylt! Jeg har gjennomført mitt første maratonløp og er nå en maratonløper! Tid? 5.28.47