Så langt i livet har jeg møtt mange ulike mennesker som både har inspirert og motivert meg. Engasjerte foredragsholdere, dyktige ledere, flinke kollegaer, kjendiser – A,B ,C….

Mange tenderer til å måle  egne prestasjoner opp mot det andre har klart. Vi sammenligner og lager oss mange mentale bilder og tanker. Konsekvensene kan føre til at selvsnakket preges av negative ord som:

– Hadde jeg bare hatt………
– Tenk om………
– Hvis bare………
– Klarer ikke ………
– Kanskje, men jeg tror ikke jeg kan……
– Det kommer aldri til å gå………..

Følgen blir at vi mister både motivasjon, engasjement og gleden med det vi skulle gjøre. Energitappene med andre ord.

De menneskene som har inspirert meg mest, er de med en vilje av stål og en utholdenhet som det står stor respekt av.

La meg fortelle om Sofie, en tidligere nabo. Sofie ble rammet av  Multippel Sklerose (MS), mistet mannen sin i en ulykke og ble alene med to barn. Sofie (dette er ikke hennes egentlige navn) klarte seg stort sett ganske bra. Hun hadde snille naboer som hjalp henne med utvendig vask av huset, litt malerarbeid og annet vedlikeholdsarbeid hun ikke klarte selv. Hun ble så rammet av et massivt MS-attakk og ble sengeliggende. Legene konstaterte at hun måtte regne med å bli pleiepasient og hun fikk beskjed at hun nok ikke ville klare å stå på to ben alene. Langt mindre gå.

Etter noen få uker hadde Sofie trent seg opp til å sitte. Ca seks uker – kanskje det var mer-etter attakket og hard trening, klarte hun å stå og gå med rullator. Dama var ute på tur daglig, av og til to ganger til dagen med rullator og hund for å trene seg opp. Tredemølle ble kjøpt inn; den historien var faktisk ganske morsom, Sofie avgårde på krykker for å kjøpe tredemølle, kunne knapt fote seg som hun sa. Vel framme i sportsbutikken ble hun spurt: Hva skal du bruke denne tredemøllen til? Skal du løpe på den?  Sammen med Sofie lo vi godt av dette, hun kunne jo knapt gå, langt mindre løpe.

Når været var for dårlig til å gå tur ute, gikk hun på tredemølla. Hver dag jobbet Sofie hardt for å nå hovedmålet som var å klare seg selv, samt kjøre bil igjen. Jeg tror ikke det gikk et år etter hun ble rammet av attakket før hun gikk  for egen maskin og igjen kunne kjøre bil.

Jeg måtte spørre henne om hvor hun hadde funnet viljestyrken til å klare dette.

Ingrid, det var ikke vanskelig i det hele tatt. Jeg hadde ikke noe valg. Hvem skal ta seg av barna mine hvis ikke jeg kommer meg på beina? Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg få til. Tøft, ja, men det gjelder å fortsette selv om en om en går ned for telling noen ganger. Det finnes ingen andre valg enn å reise seg og prøve igjen.

Når tankene mine vandrer til Sofie, er det tanker som er undrende og preget av dyp respekt over hvordan hun klarte dette. Sofie er en inspirator som ingen skrev om i avisen, hun var ikke med på talkshow eller realityprogram. Hun jobbet hardt i det stille drevet av en indre kraft fokusert på målet.

Det finnes mange Sofie rundt oss. Hva er det som gjør at de reiser seg gang på gang, står oppreist, mestrer utfordringer hvor andre hadde «kastet inn håndkleet» for lenge siden?