Venstre legg svir som bare det og jeg forbanner de høye Calvin Klein støvlettene jeg har gått med hele dagen. Jeg elsker høye hæler, men det har sine minussider når en driver med løping. Faktisk bruker jeg høyhælte sko til det meste, men ikke til løping. En fantastisk kvinne jeg kjenner bruker høye hæler når hun luker i hagen, så mulighetene her er mange. Men til løping, langdistanseløping bruker jeg mine fantastiske cloudsurfere!
Endelig er jeg i gang!
Engelskmannen skriker meg inn i ørene » I just want to start running and make it to the finishline». Jeg kjenner pusten hans i mitt høyre øre hver gang han skriker ut noe til sidemannen. Rett bak meg står en ung kvinne med en gul plassekk over skuldrene som hun holder tett over brystet for å holde varmen. Det er ca 8 grader, klokken er 8.10 og jeg hører tennene hennes klapre. En godt voksen kvinne med langt bleket hår satt i hestehale, gjemt under en caps stiller seg opp ved min høyre side Hun ser utrolig sprek ut, lang og slank er hun i sin rosa skjorts, gul singlet, hun har blå øyenskygge og rosa leppestift, men hun fryser og tripper lett for å holde varmen. Les videre
“Jeg husker tilbake til løftet jeg ga meg selv før avreise, at jeg skulle ikke ta noen sjanser på denne turen. Det er grenser for hva et fjell er verdt. Men når du har 30 meter igjen til toppen av verdens høyeste fjell, da tenker du ikke slik lenger. Dessuten finnes den grensen bare som diffuse tanker I ditt eget hode. Det står ingen strek I snøen – hit men ikke lenger. Men det går greit, bare veldig sakte. På toppen setter jeg meg bare ned. De siste metrene var som å vade gjennom sirup med et skipsanker på slep og en bomullsdott I munnen. Hadde Everest vært høyere, hadde jeg aldri greid det. Tror jeg.
LEVMOTIVERT 