Curro ergo sum

(Jeg løper, derfor eksisterer jeg)

Endelig lært meg å smile på slutten av et maraton. Ikke så enkelt det nei etter 42195 meter på varm asfalt.

Endelig lært meg å smile på slutten av et maraton. Ikke så enkelt det nei etter 42195 meter på varm asfalt.

Kort historikk: Elsket å løpe fra jeg var barn. Kunne finne på å løpe omkring på egen hånd alene etter leksene var gjort unna. Min far var veldig fotballinteressert og dro meg med på utallige fotballkamper i Haugesund. Jeg beundret min far og skulle så gjerne levd opp til hans ønsker om å bli en god fotballspiller. Som alle andre steder var det fotball og håndball som var det store i gymnastikktimene på skolen. Jeg var medfødt «redd for ballen» og derved pyse i alles øyne. I skolemesterskap i friidrett hevdet jeg meg imidlertid godt, og ble alltid tatt ut på skolelaget. Sprang i gymnastiden, ble tatt ut i militæret i terrengløp mot Nederland, der jeg var best i kompaniet i 10 km terrengløp.

Så kom 5 års studier i Oslo, ekteskap, barn, og en omflakkende tilværelse i Troms, Nordland, Nord Trøndelag før jeg havnet i min hjemby Haugesund igjen . Samlivsbrudd, skilsmisse, turbulente tider hvor jeg var langt fra å være et menneske i harmoni med meg selv.

Noe av det siste min far sa til meg på dødsleiet i 2010 var: « Det viktigste i livet er å ha indre harmoni». Min samboer Anbjørg, som aldri hadde løpt annet enn 60 meter på skolen, hadde røykt i 30 år, var faktisk den som satte meg på tanken på å henge oss på løpebølgen, som var på fremmarsj i 2009, ialllfall i Haugesund. Vi skjems som 53 åringer å starte som nybegynnere i nye joggesko, nye treningsklær,etc. Vi klarte 2-3 km.sammenhengende.

I dag som 58 åringer har vi løpt flere helmaraton, halvmaraton og diverse kortere distanser. Sjel er blitt kropp og kropp er blitt sjel. Menneskets fantastiske anatomi og fysiologi gjør oss til perfekte løpere (ref.»Født til å løpe», Christopher McDougall). Tiden har ingen betydning.

Som debutant på helmaraton i 2013 i Berlin, begynte jeg å gråte da jeg så Brandenburger Tor i det fjerne. Jeg så meg til høyre. Der var det en mann med med Mexicansk flagg på brystet. Han gråt han også. Til venstre hadde jeg en asiatisk kvinne. Hun gråt hun også. Når jeg senere ser på helikopteropptakene fra løpet, med 40.000 løpere bevege seg mot ett og samme mål, hvor sosial status, kjønn, etnisitet, hudfarge, rik eller fattig betyr ingenting. Skulder mot skulder. Ydmykhet og respekt. Fra helikopteropptakene ser det ut som en felles organisme som er satt i bevegelse. Hvis Gud eksisterer og har skapt oss i sitt bilde, er han garantert en maratonløper. Løper maraton med englene i himmelen.

Vår kropp med sin eksepsjonelle anatomi og fysiologi gjør oss født til å løpe. Nakkens oppbygging for å hindre rotasjon i rask fremdrift, transpirasjon gjennom svettekjertler fordelt over hele kroppen og ikke minst akillessenen som gjør oss unike i pattedyrsammenheng. Sjimpanser og gorillaer kan bevege seg på to bein, men må de raskt av sted i flukt eller angrep må de ned på alle fire. Vi mennesker er ubrukelige på alle fire. Det er på to bein vi er raske og ikke minst utholdende. Og menneskets utholdenhet er vår styrke. Usain Bolt har ingen sjanse mot en flodhest på 100 meter. Bolt kommer opp i ca.42 km/t, mens flodhesten akselererer lett opp til nærmere 60 km/t på få sekunder. Jeg slår lett en flodhest på 1000 meter ( så sant ikke flodhesten har drept meg de første 100 meterne). Verdens beste veddeløpshester har ikke nubbetjangs mot en god løper på maraton. Hesten dør av overoppheting. Slik er det. Verdens raskeste pattedyr,geparden, med sine omtrent 120-140 km/t holder 2-300 meter før den må gi tapt.

Anbjørg og Arnstein - team i 55-59 års klassen. Her fra Trondheim halvmaraton i 2013.

Anbjørg og Arnstein – team i 55-59 års klassen. Her fra Trondheim halvmaraton i 2013.

Til slutt litt om det rådende persehysteriet som jeg mener eksisterer i mosjonistløpingens rekker. Da jeg begynte som aktiv løper som 53 åring perset jeg til alle tider, både på 5 km, 10 km, halvmaraton og maraton. Det første spørsmålet en fikk da en passerte målstreken var: «Perset du?» Nå når jeg nærmer meg 60 år perser jeg ikke lenger. Skal jeg da slutte og løpe? Da jeg sprang Oslo Maraton i september 2015, var det første spørsmål jeg fikk: «Perset du?». Nei, svarte jeg, jeg fikk 3.54.09, men hadde min beste maraton noensinne. Hvorfor det? Jeg hadde nemlig en glede inne i meg over å ha fullført et løp der jeg hadde det godt med meg selv hele løpet. Vi må ikke glemme gleden over å være så privilegert av å kunne, og ha helse til å løpe i det hele tatt. La ikke tallene fra resultatlistene bli en destruerende kraft.

La meg til slutt få sitere fra Bård Borch Michalsens fremragende artikkel:

«Det langtløpende menneske. Vi setter foten fram. Først det ene, så det andre. På nytt og på nytt, om att og om att, igjen og igjen. Over broene, gjennom byene, inn i skogene, langsmed markene, og vi løper rett fram, samme hva vi møter på. Vi setter foten fryktløst fram enda en gang. Vi legger kilometer på kilometer, i vissheten om dette ene meningsfylte: LØPET ER HENSIKTEN.

Curro ergo sum.

Jeg løper, altså er jeg.

Tusen takk til Arnstein for at du stiller som gjesteblogger på Levmotivet´og deler denne fantastiske historien med oss!

Vi gleder oss til å løpe sammen med dere i Barcelona mars 2016.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s