Curro ergo sum

(Jeg løper, derfor eksisterer jeg)

Endelig lært meg å smile på slutten av et maraton. Ikke så enkelt det nei etter 42195 meter på varm asfalt.

Endelig lært meg å smile på slutten av et maraton. Ikke så enkelt det nei etter 42195 meter på varm asfalt.

Kort historikk: Elsket å løpe fra jeg var barn. Kunne finne på å løpe omkring på egen hånd alene etter leksene var gjort unna. Min far var veldig fotballinteressert og dro meg med på utallige fotballkamper i Haugesund. Jeg beundret min far og skulle så gjerne levd opp til hans ønsker om å bli en god fotballspiller. Som alle andre steder var det fotball og håndball som var det store i gymnastikktimene på skolen. Jeg var medfødt «redd for ballen» og derved pyse i alles øyne. I skolemesterskap i friidrett hevdet jeg meg imidlertid godt, og ble alltid tatt ut på skolelaget. Sprang i gymnastiden, ble tatt ut i militæret i terrengløp mot Nederland, der jeg var best i kompaniet i 10 km terrengløp. Les videre

Reklamer