Det er lett å legge store planer og ha «hårete mål», men det er ikke alle som klarer å gjennomføre planen. Det er gjennomføringsevnen som avgjør om du når målene dine!

«Levmotivert» har vært så heldig å få Gro som gjesteblogger. En fantastisk stå på vilje, målrettet, fokusert og en evne til å gjennomføre hva hun har satt seg fore, er egenskaper du fort kjenner igjen hos Gro når du leser om veien fram til New York Maraton 2013 og den store opplevelsen det er å delta i et av verdens største maratonløp.

En november dag for 4 år siden møttes fire eks kolleger for et kinobesøk. Foranledningen til denne dagen var helt tilfeldig at jeg dagen i forveien hadde gjennomført mitt aller første halv maraton –  3 sjøersløpet – med det resultat at hele kroppen sa tydelig fra at dette var den ikke vant til. Men, jeg var rimelig gira etter å ha fullført på en relativt beskjeden tid.

Man blir rett og slett lykkelig og «høy» på livet etter å ha nådd sine mål.

Nå hadde det seg slik den novemberkvelden – at mye vil ha mer – og mens jeg «okket» meg om vondter lanserte min gode venninne (som på det tidspunktet ikke løp i det hele tatt, hun trente faktisk ikke) – at en maraton måtte jo være målet.

Slik ble ideen lansert – vi tok hverandre i hendene på at  i det herrens år 2013 – det året jeg rundet 50 år skulle vi løpe NEW YORK MARATON!  Av en venninnegjeng på 6 tente 4 av oss på ideen! Det måtte smies mens jernet var varmt og dagen etter var jeg på tråden til Sven i Rogaland Maraton tours som nok skulle ordne plass om 4 år!

Det som virket som en strålende ide 4 år før høsten 2013 – føltes ikke som en like god ide ettersom tiden nærmet seg og løpetreningene ikke lenger kunne utsettes eller erstattes med andre treningsformer. Av de 4 av oss som var påmeldt er det kun en som kan beskrives som løper, hun var sågar et langdistansetalent i sin ungdom – men i vår alder – og her er jeg faktisk yngstemann- har vi opparbeidet oss diverse vondter og skader som må tas hensyn til ved et såpass krevende treningsprogram som det vi stod foran. Noen hadde vondt i akillesen, noen hadde utfordringer med hjerte og lunger, noen med kne,  noen kroppens fasong etc – men felles for alle : NO QUITTERS.

Vi lagde oss en lukket gruppe på facebook for «eldre damer med store og hårete mål» – her deltes treningsopplevelser – og når jeg leser tilbake – er det vel mer riktig og kalle det treningsfrustrasjoner – og innimellom paniske utsagn over manglende fremgang. Skader, behandlinger og gode råd manglet det heller ikke på, og etter hvert som den store dagen nærmet seg – dukket nye   og hittil ukjente skader opp. Det manglet heller ikke på bekymringer hos noen av oss på om vi i det hele tatt kunne gjennomføre selve løpet – da skader hadde satt stoppere for treningen de siste ukene. Jeg er ingen løper, jeg fikk til og med følgende kommentar for en og del år siden:

Gro, kan du ikke finne en annen idrett – hvor du i alle fall har litt talent?

Mine talenter går nok heller i retning av å kunne løfte tungt – noe jeg også er særdeles glad i øve på. Jeg har trent hele livet – noen ganger mye andre ganger mindre – og den største utfordringen har vært  å delta i «konkurranser» hvor jeg vet jeg kan aldri bli best.

ALDRI – da må alle de andre brekke beinet eller falle om før mål. Jeg løp 21 km for første gang for 4 år siden – og tenkte at dette gjør jeg aldri igjen, jeg har løpt 21 km en del ganger siden da – og i skrivende stund har jeg altså fullført NYM 2013 – og det er hittil den største opplevelsen jeg noe gang har hatt på idrettsarenaen. Ikke vant jeg, ikke nådde jeg målet mitt på under 5 timer, klokka snek seg rett over 5 tallet – kneet streiket på 30 km, vondt hadde jeg og seint gikk det

MEN – jeg kom til mål  og gleden over ha fullført 42.2 km, gleden å kjenne energien fra en million publikummere som heiet på meg, gleden over å ha fullført treningsprogrammet og å løpe over mållinjen for egen maskin – den kan faktisk ikke beskrives – og følelsen av mestring – av mission completed – den var stor, så stor at tårene rant litt nedover et slitent kinn når medaljen ble hengt rundt halsen.

Av oss fire – fullførte alle sammen –med god spredning fra 4:19 –til 5:08! Selv om middagen ikke smakte særlig godt samme kveld – gjorde tyngden av medaljen rundt halsen noe med oss. Et hårete mål som vi satte for drøye 4 år siden var nådd! Det har vært mange timer med trening, det har vært dager der jeg tenkte at å melde seg på maraton var en sykt idiotisk ide, det har vært dager der jeg hata joggeskoene og pulsklokka – men slik føltes det ikke der vi satt og solte oss i glansen med beundrende blikk fra alle de som ikke løp – men som bidrog med beundring og entusiasme over:

«this fantastic achievement – you are heroes».

Takk til New Yorkere som gjør dette spesielt for hver enkelt av oss, takk til mine medløpere for gode og saftige kommentarer under oppkjøringen og ikke minst takk til alle de rundt meg som måtte høre på alt pratet om trening, puls, sone 1, sone 2 .. sone 5 trening, skade-prating og ditto trøsting på tunge dager. I tilfelle noen var i tvil – Var det verdt det ??

JA – det var det ..DEFINITIVT!

… og midt oppi gledesrusen over å ha fulført – meldte jeg meg like godt på Berlin Maraton 2014 – så da er det på igjen – men denne gang med masse erfaring i bagasjen!

Tusen takk Gro for at du ville dele dette med oss her i bloggen og 1000takk for et fantastisk innlegg,

OG vi møtes i Berlin, det blir min første hele maraton!