Ingenting I livet er verdt å gjøre hvis du ikke har det gøy mens du gjør det – John Paul DeJoria.

Husk å ha det gøy mens du løper halvmaraton Ingrid, ikke bare se på klokka!

Mange gode råd hadde jeg med på veien før løpet. Så hvordan gikk det egentlig? Hadde jeg det gøy underveis?

Nå kunne jeg skrevet en historie om hvor kjekt det var å løpe sammen med tusenvis I Oslo, om den utrolige folkestemningen langs løypa, alle de tusen som heiet og hvordan det motiverte meg til å fullføre løpet, og at beina gikk som en drøm og at jeg løp fortere enn jeg trodde jeg skulle klare,

MEN det er ikke slik det var. Det var VONDT! Sinnsykt vondt.

Fulgte jeg Maratonvettreglene som jeg skrev om?NEI!

Løp jeg mitt eget løp som planlagt uten å starte for hardt?NEI!

Valgte jeg riktige sko til løpet? NEI!

Av erfaring fra 2011, var jeg klar med musikk på ørene allerede fra start. Målet var klart, jeg skulle løpe mitt eget løp og fullføre løpet på en tid mellom 2.15 og 2.30.

Galne folk! De spurtet ut fra start! OG de første5 km var stort sett bare oppoverbakker! Det ble umulig å ikke bli revet med. Sammen med tusenvis av andre løpere var det bare å henge med, likevel ble jeg forbiløpt av hundrevis de første kilometrene. Jeg kan fortelle deg at pulsen min gikk fort opp I 175, og der holdt den seg stort gjennom hele løpet.

Ved passering 5 km satte jeg ny personlig rekord, det samme etter 10 km og etter 15 km, men så var det BANG! Der kom veggen, og den hadde jeg kjent kom leeenge! Beina var tunge som bly, og det eneste det handlet om, var å forsøke å flytte en fot framover om gangen.

De siste 6 km ble en kamp for å klare å komme I  mål på under 2.30.00!

Hvilke tanker jobbet I hodet på dette tidspunktet? Flere løpere hadde satt seg ned, noen kastet opp og måtte støttes av løpekameratene sine. Noen hadde kramper, mens andre hadde dagen og suste forbi I et høyt tempo.

Det var tusenvis av mennesker langs løypa for å heie på oss, jeg enset de ikke, fokuserte kun på å holde tempoet sånn noenlunde oppe for å klare å komme meg til mål, OG mye energi for å holde borte negative tanker:

Tenk om jeg får sånne spagettibein så jeg må krype over målstreker?

Jeg kommer til å bruke minst 2 timer og 40 minutter denne gangen, helt sikkert trent alt for lite!

Koffer roper de, kom igjen Ingrid, dette klarer du? Ser de ikke at jeg er så sliten? De kan aldri ha løpt halvmaraton, det er I allefall sikkert!

Jeg skulle tatt de andre skoene, sykt vondt i beinå!

 

2 km før mål står mannen min, Sigurd, klar med kamera og smiler. Jeg ser han, men all energien går med til å flytte beina framover.

Snakker hele tiden til meg selv:

Ingrid, du har kun 2 km igjen til mål! Du kommer til å komme deg I mål på under 2.30, bare se på klokka!

Du har de skoa du har, husk å ta de turkise neste gang! 

Dette går bra!

Bakken opp bak Stortinget, umulig å løpe opp, alt for tungt. Må gå. Mot mål på Rådshusplassen, kun 400 meter til mål:

Kom an Ingrid, dette klarer du,om det har vært tungt så langt,

spurt det du  kan så klarer du under 2.30!

 Endelig I mål, medaljen rundt halsen, ticket inn sms fra Sigurd: Hvor en du? Svarer han, Jeg sitter på matta I mål .

Og der satt jeg, sliten og på gråten, glemte å skru av pulsklokka, noe svimmel og desorientert og så glad for å være I mål. Offisiell tid ble tilslutt 2.28.01.

Nå et par dager etter løpet kan jeg si at det var gøy. En fantastisk ramme rundt dagen. Sigurd som løp sin første maraton på 4.25.32, utrolig bra. Før løpet og underveis i løpet møtte jeg utrolig mange hyggelige mennesker, jeg vet ikke hvordan det gikk med de jeg snakket med, men jeg håper de fikk en god opplevelse. For selv om det var vondt, MESTRET jeg og klarte målet mitt. Om 4 uker er det Amsterdam, halvmaraton for meg og maraton for Sigurd. Og vi gleder oss!

Vi klarer mer enn vi tror, selv om det er fysisk vondt, klarer kroppen mye så lenge hodet holder seg på rett plass!

Det er kraften I deg som får ting til å skje – valget er ditt!