«Østenfor Sol, vestenfor Maane og Bagom Babylons Taarn»

Som flere av dere nok har oppdaget, henter jeg mye inspirasjon fra bøker og undrer meg og reflekterer over det jeg finner mellom permene. Som den «lesehesten» jeg er, nevner jeg i dag en bok jeg i min samling skrevet av Jonas Lie og hvordan den kom i mitt eie.

I 1905 ble boken Østenfor sol, vestenfor måne og bakom Babylons tårn utgitt. Romanen handler om hvordan konkurranse og smålighet, misunnelse, hat og sjalusi kan ødelegge et vennskap. Vi møter realisten og fantasten side om side. Et lite stykke litteraturhistorie som det er viktig å ta vare på.

Hvordan kom så denne boken i mine hender?

Da jeg var 15 år, døde min farmor (Edith Selma Ødegaard), og hun etterlot seg mange bøker hvorav noen i dag har fått plass i mine bokhyller. Hennes far, min Oldefar Ole Severin Ødegård kjøpte mange bøker, blant annet denne boken av Jonas Lie. La meg forøvrig nevne at Ole Severin Ødegård ble født i Roan i Sør Trøndelag i 1875. Han var den første formannen i Norges Sosialdemokratiske ungdomsforbund i 1922 – 1925 og var  lærer ved Treiders Handelsskole i Oslo og ved Oslo Kommunale Handelsskole fra 1920 – 1947. Herav sikkert hans store interesse for litteratur.

La oss gå tilbake til boken og vennskap; Vennskap er et av de ord som vi sjelden definerer, men som har opptatt mennesket til alle tider. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, og som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser.

Sympati, empati og ærlighet er viktig i et vennskap. For mennesket er det viktig å ha noen på sin side når man har det vanskelig. Ettersom mennesket i utgangspunktet også er et sosialt vesen er det viktig å ha selskap av noen. Dersom et menneske er totalt ensomt, kan det føre til depresjoner og psykiske problemer.

«Legg di hand i mi hand, så er vi sterke saman. Så er vi svake saman. Så er vi saman» ,

Åse – Marie Nesse.

Gro Harlem Brundtland sier det så fint:

Det nytter ikke å være en skinnende stjerne på himmelen alene.

Når man fordyper seg i begrepet vennskap, bør vel dette føre til noe? Refleksjon?  Mange går hele livet uten å spørre seg hvem de er, hva de gjør og hvorfor de gjør det. Manglende selvrefleksjon kan føre til manglende selverkjennelse. Når det gjelder gode relasjoner som vennskap må selvrefleksjonen gi dem innhold. Disse spørsmål er en vei til dette:

Hvem er mine venner og hvorfor?

Hva slags vennskap tilbyr jeg mine venner?

Hva mener jeg med vennskap og hvordan avgrenser jeg dette?

Hva investerer jeg i mine vennskap?

Jeg tenker at det er viktig å være ærlig overfor seg selv. Vennskap er en langsomt voksende plante som trenger omsorg og gjødsel for å trives.

OG det er vel forskjell på å ønske seg et vennskap og å oppleve et vennskap?